Kort og godt om romantisk realisme
Den romantiske realismen varte fra 1800-1870 og dette er en overgangsperiode mellom romantikken og realismen. Felles for disse periodene er at de begge var reaksjoner. Romantikken var en motreaksjon mot klassisismen, som handlet mer om det på overflaten enn romantikken, som handlet om det under overflaten. Mens realismen var en motreaksjon mot romantikken, realismen trudde ikke på pjattet med drømmer som var langt vekke fra den virkelige verden. På denne tiden var Norge et bondesamfunn, men senere spilte industri og handel en større rolle. Folkene bodde mest i byer og det vokste frem arbeidsklasser som de måtte tilpasse seg.
Forfatterne i denne perioden skrev om menneskelige drømmer, lengsler, ideer, angst og tvil, de skildret også naturen, den skaperkraften naturen var et uttrykk for, og samspillet mellom mennesket og naturen. Romantikken hyller Norge i denne perioden vi ser at det å drømme seg bort ikke er nok, for å få utvikling må man se hvordan samfunnet egentlig er, i Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) sitt dikt får vi skildringer fra bondekulturen som er helt realistisk, men likevel strømmer kjærligheten gjennom i naturen i hans dikting. I motsetning til Carl Møllmann som betrakta landsbygda og bonden med et idyllisk syn, for eksempel stod bonden med bunad, som vi vet ikke er en typisk bondekultur. Hos Ivar Aasen (1813-1896) kan man også se denne typen diktning, for eksempel i sangteksten ”Mellom bakker og berg”. Men også i denne tida kom det fram kvinnelige forfattere, som Camilla Collett (1813-1895) og Magdalene Thoresen (1819-1870). Dette førte til at det var komt litteratur fra en kvinnes syn.