Romantisk realisme
Etter 50 år med romantisering og idealisering, måtte romantikken gi tapt for en annen epoke. I 1850-årene fikk vi en overgangsperiode mellom romantikken og realismen som kalles den romantiske realismen.
Den romantiske realismen kom som en motbevegelse mot romantikken. Som en motsetning til romantikkens idealisering av samfunnet og individ, aner man i den romantiske realismen en overgang til et mer realistisk syn på verden. I overgangsperioden mellom romantikk og realisme gikk forfattere bort fra å skrive om menneskelige følelser, idealisering av natur og samspillet mellom mennesket og naturen. Idealiseringen og følelsene ble erstattet av virkelighetstro beskrivninger av natur og menneske. Det ble viktig å framstille tilværelsen for det den var. I tillegg begynte man å ta samfunnsproblem opp til debatt ved å uttrykke seg om problemene i drama og epikk heller enn lyrikk.
De norske forfatterne var fremdeles opptatt av følelser og sinnsstemning, men de ønsket å fange den norske folkekarakteren. Nordmennene som ble skildret var ofte stilisert, forenklet og idealisert, men etter hvert som realismen fikk festet seg i forfattermiljøet ble både nordmenn og den norske levestandarden mer realistisk beskrevet.
Blant norske forfattere i den romantiske realismen finner vi blant annet Camilla Collett (1813-1895), Magdalene Thoresen (1819-1903), Ivar Aasen (1813-1896) og Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870). Det at Collett og Thoresen ga ut romaner gjorde at kvinnens posisjon i hverdagen fikk ny oppmerksomhet og menn fikk innsyn i kvinners levestandard. Slik spilte Collett en stor rolle i kampen for kvinners rettigheter og likestilling. Både Ivar Aasen og Aasmund Olavsson Vinje var menn av lavere klasse i samfunnet, og dette tok de med seg i litteraturen de skrev. Slik kjempet de også en stille kamp for arbeiderklassen.
Ivar Aasen
(1813-1896)
Ivar Aasen ble fødd den 5. august 1813 i Ørsta. Han var veldig glad og interessert i skolen, men han hadde et dårlig utgangspunkt på grunn av at han kom fra fattige kår. Aasen leste mange bøker, fordi gården han bodde på var veldig isolert, og han hadde ingen venner. Aasen ble omgangsskolelærer då han var 18 år gammel. Han er mest kjent som opphavsmann til nynorsk som skriftspråk.
Ivar Aasen meinte at alle burde lære seg et språk som var nært talemålet, fordi han ville skrive på et språk som han følte seg heime i og forstod. Aasen likte ikke at barna lærte dansk på skolen. Diktinga hans var prega av religiøse og nasjonale verdier og idealer. Aasen innførte landsmålet nynorsk i diktinga si.
